15.10.2014

Fritt Ords Pris 2012 til Sara Azmeh Rasmussen

Tale ved Georg Fr. Rieber-Mohn 10. mai 2012

Sara Azmeh Rasmussen har gjennom flere år vist et uvanlig ytringsmot, hun har satt viktige spørsmål på dagsordenen og beriket norsk offentlig debatt. Drivkraften har vært en usvikelig tro på menneskeverdet, på menneskets autonomi og frihet som grunnleggende rettigheter, og som avgjørende vekstbetingelser for humanitet og demokrati. Før jeg underbygger dette nærmere, er det nødvendig å fortelle litt om Saras bakgrunn.

Hun ble født i 1973 i Damaskus i Syria. Hun vokste opp i en familie som var tradisjonsrik og kjent i landet. En av forfedrene hennes var hærfører og nasjonalhelt, og mennene i familien hadde fylt viktige akademiske, politiske og militære stillinger. Oppdragelsen var tradisjonelt muslimsk, med strenge normer for mannens og kvinnens roller i hjem og samfunnsliv. 

Sara Azmeh var en tidlig opprører. Hun strittet imot det kollektive presset for å være kvinnelig og bære slør. Og selv om samfunnet var patriarkalsk, var hennes mor en sterk og krevende kvinne. Moren var selv en utbryter og forlot sin ektemann, Saras far, til fordel for en annen mann. Men like fullt tvang eller forsøkte hun å tvinge Sara inn i de muslimsk-kulturelle normene som dominerte Syria og andre muslimske samfunn den gang som i dag.

I sin nylig utkomne, delvis selvbiografiske roman Skyggeferden forteller Sara Azmeh levende og sterkt om sin oppvekst og sine mange kollisjoner med disse normene. Hun likte gutteleker, og kastet tidlig sløret. Moren nærmest tvang henne til å studere jus, mens hun helst ville studere litteratur. På universitetet kom hun inn i et alternativt og mer sekulært tenkende miljø – noen få, stille opprørere, om man kan kalle dem det. Her traff hun en gutt som for en kortere tid ble hennes kjæreste.

Sara Azmeh fullførte ikke jusen, men moren hadde fortsatt makt over henne. Og Sara måtte bøye seg for det familiære presset om et arrangert ekteskap. Etter en stund fant familien en potensiell frier, som etter skikken skulle møte sin mulig fremtidige brud. Det ble et mislykket møte. Sara var fullstendig avvisende.

Men hun måtte på «visningsstolen» enda en gang – for en ny mann. Han var tyve år eldre enn henne, og et ekteskap ville medføre flytting til Canada. Dette møtet var ikke direkte mislykket, og bryllupsforberedelsene kunne starte for alvor. Det ble skjønnhetssalong, smykker, kjolevalg, kosmetikk, hårfjerning osv. Men i et møte den kommende brud og brudgom hadde alene like før bryllupet, fortalte Sara at hun ikke var jomfru og ba om tilgivelse. Det fikk hun ikke, og bryllupet ble avlyst. I den forbindelse betød det lite at frieren hadde hatt mange kvinner.

Sara sank i en avgrunn av fortvilelse. Hun var utstøtt av familien, hadde mistet all ære i det muslimske samfunnet, og hun forkastet den Gud hun var oppdratt til å tro på. Hun oppsøkte en kirke i Damaskus og fant frem til den kristne Gud, som satte enkeltmennesket, ikke kollektivet, høyest. Og Mor Maria, som Sara kalte Jesu mor, var en døråpner for henne. Kort etter tok hun et skritt som virkelig viser hvilket mot, hvilken evne til grenseoverskridelse, hun egentlig har, og som hun senere skulle vise så tydelig og på så mange vis. Hun lot seg døpe, selv om det var og er en alvorlig forbrytelse etter syrisk lov. Selv skriver hun: «Jeg hadde funnet veien hjem».

Men det skulle bli nye oppbrudd. Som flyktning reiste hun til Norge – famlende, liten og hjelpeløs i det totalt ukjente. Vi er i 1995, og Sara Azmeh er 22 år. Den lutherske variant av kristendommen ga henne nye savn, selv om hun i dette miljøet møtte gode mennesker som var til uvurderlig støtte i en særdeles vanskelig tid. Hun kom etter hvert til Oslo og begynte å studere, blant annet religionshistorie. Hun fikk politisk asyl i 1997. Et kortvarig ekteskap med en nordmann la hun bak seg – den kristne troen også. Hun erklærte seg som ateist, havnet i Humanetisk Forbund, kom på kant med organisasjonen og meldte seg ut igjen. Hun fikk en svensk kjæreste og samboer og etter hvert to barn med ham. Det tok slutt, hun erklærte seg som homofil og senere som transperson – med mannsidentitet i kvinnekropp. Og hele tiden som kulturell muslim. I dag bor Sara i Stockholm, for å leve sammen med barna, og hun samarbeider med sin eksmann om oppdragelsen.

Disse nærmest telegrammatiske biografiske data gir bare brokker av Saras dramatiske, unge liv. Les boken Skyggeferden – den gjør sterkt inntrykk og inneholder vonde opplevelser som ikke er berørt i denne korte gjennomgang. For dette er bare en bakgrunn for det jeg videre skal omtale – Saras liv i det offentlige rom, som betydelig og uavhengig samfunnsdebattant. Jeg sa «bare en bakgrunn», og det høres så liketil ut. Mange ville bryte sammen av mindre traumer enn de som har rammet henne. Jeg kan ikke hevde at hun har vokst som menneske på de vonde opplevelsene, snarere kan jeg få fornemmelsen av at hun er blitt den sterke og modige personen på tross av disse. Men dette årsaksspørsmålet er det fåfengt å dvele ved. Det vesentlige er at det bor enorme ressurser i denne kvinnen. (I parentes bemerket: Hun ønsker visstnok selv å bli omtalt som «kvinne» og «hun». Som hun selv sier et sted, trenger hun ingen bekreftelser utenfra på sin mannsidentitet.)

Det er etter årtusenskiftet Sara Azmeh Rasmussen for alvor er blitt kjent for den norske offentlighet – med tiltagende styrke etter 2006. Hun har skrevet om og debattert flere ulike emner, men mye kretser om religionskritikk i vid forstand, i første rekke kritikk av tradisjonell, konservativ islamsk trospraksis, men også – og ikke minst – om hvordan man strategisk bør fremføre kritikken fra et liberalt ståsted. Hun har strenge krav til å være konsistent, logisk og rasjonell i debatt. Hun deltar med den legitimitet som følger av at hun er vokst opp i en muslimsk kultur, og at hun fortsatt ser verdier i denne. Og som dagens kronikk i avisen Vårt Land vitner om, er hun en religionskritiker med respekt for det troende sinn.

Men nå er tiden inne til å la prisvinneren selv komme til orde, og det er ikke helt enkelt å prioritere sitater fra hennes mangslungne skribentvirksomhet. Den norske offentlighet forbinder henne gjerne med ordet «provoserende». Hun utfordrer stadig tilvante tankemønstre, de lettkjøpte og allment godtatte majoritetsoppfatninger. Om dette skrev hun således i 2007 at «frykten for konflikt som dominerer den norske debatten svekker og begrenser ytringsfriheten». I samme artikkel angriper hun det vanlige synet om at opphør av dialog, altså underforstått den rolige samtale mellom representanter for ulike kulturer og tankesystemer, fører til at volden bryter ut. Hun skriver:

«Dette er et skremselsbilde som ikke har røtter i virkeligheten, men som majoriteten av våre politikere og intellektuelle eksponerer oss for. Det har ført til en meningskonformisme vi sjelden finner andre steder i verden.». 

Og hun blir enda tydeligere: «Kraftige møter mellom verdier, prinsipper og visjoner har vært drivkraften bak menneskehetens utvikling.» Til slutt helt konkret om Norge «der tvangsekteskap og kvinnelig kjønnslemlestelse fortsatt praktiseres til tross for årelang dialog». Et annet sted presiserer hun i et intervju: «Jeg synes provokasjoner er meningsfullt hvis de har et mål og en mening.» I dagens Vårt Land sier hun det slik:

«Men jeg mener at så lenge religionskritikken har berøringspunkter med religionens eget etos, og språkbruken ikke er degraderende for den enkelte troende, er konfrontasjon å regne som et positivt bidrag til religionen.»

Disse sitatene uttrykker hva jeg vil kalle Saras overordnede og prinsipielle syn på ytringsfriheten. Og hun har i sannhet levet etter dette. Jeg skal komme tilbake til eksempler på åpenbare provokasjoner, men først vise hva hun mener om den mer grunnleggende islam-debatten i Norge. Denne mening uttrykker hun kanskje best i et intervju fra 2007:

«Slik jeg ser det, er hovedproblemet at debatten er ikke-prinsipiell, og jeg skal prøve å forklare hva jeg mener med det. På den ene siden har du høyresidas frykt for det nye og fremmede, der det iblant er en overdreven frykt for islam og forandringer i eget samfunn som ligger til grunn for hele argumentasjonen. På den andre siden har du venstreintellektuelle som undervurderer faren ved islamisme og forsvarer retten til å være forskjellig. Dette tolker jeg som kulturrelativisme. De forsøker å motarbeide en fordomsfull og rasistisk framstilling av islam og muslimer, men ender opp med å forsvare inhumane og undertrykkende ideer og praksiser i visse muslimske miljøer. De står for en overdreven reaksjon på høyresidas frykt. Slik blir debatten lite konstruktiv – den ene sidens standpunkt bekrefter den andres. Utfordringen nå blir å finne et tredje alternativ som kan balansere debatten, benekte høyresidas frykt uten å gå til det andre ytterpunktet og forsvare undertrykkelse i kulturens navn.»

Slik jeg oppfatter mye av hennes rolle i den offentlige debatt, har den vært å leve etter dette tredje alternativ. Og Saras deltakelse i norsk samfunnsdebatt har vært særlig viktig nettopp fordi hun har en muslimsk tilhørighet samtidig som hun er en varm forsvarer av sekulære og liberale verdier. Derfor reagerer hun også på den vestlige monopolisering av slike verdier og uttaler: «Når menneskerettighetene stadig blir presentert som vestlige, kristne og norske, er konsekvensen at de blir avvist av mennesker med en annen kulturell og religiøs tilhørighet, og at alternative verdisystemer fra egen historie vekkes til live.» For egen regning føyer jeg til: Noen hver bør kanskje snakke mindre om menneskerettighetenes idéhistoriske opprinnelse og heller understreke deres universelle karakter, som gjeldende alle mennesker i alle samfunn og kulturer.

Det prinsipielle syn Sara har gitt uttrykk for gjennom disse sitater, forklarer også mange av hennes standpunkter i enkeltspørsmål. Ta for eksempel hennes syn på muslimske kvinners bruk av slør i ulike varianter. (I parentes bemerket: Sara bruker bevisst ordet «slør» uten å presisere tildekkingsgrad og spesielle navn på plagget – for henne er det den negative symbolkraften som er det vesentlige.) Som hun sier et sted: «For det går en linje fra relativt ufarlige fenomener som for eksempel slør og synet på ekteskap, og fram til tvang og vold.» 
Et annet sted siterer hun den egyptiske feministen Nawal al-Saadawi, som mener at sløret og pornoindustrien er to sider av samme sak:

«I begge tilfeller blir kvinnen gjort til et objekt og redusert til en kropp som enten skjules eller eksponeres for så å bli utnyttet enten i familiens eller i markedsøkonomiens interesser.»

Og det var dette grunnsynet som førte til at hun med stor nasjonal medieoppmerksomhet brente et slør under en demonstrasjon 8. mars 2009. Sara varslet det på forhånd. Dagen før uttalte hun følgende til Aftenposten: 

«Ved å brenne et slør vil jeg protestere mot kodene som ligger lagret i dette plagget. Jeg vil protestere mot kjønnssegregeringen og mot at kvinner blir gjort til objekter. Jeg forstår hvilken betydning sløret har, religiøst og politisk, og nettopp derfor mener jeg det er viktig å utfordre symboleffekten som ligger i det.»

Det er innlysende at hun ved dette utsatte seg for en betydelig personlig risiko. Det var en dristig provokasjon, men den avfødte heldigvis mer debatt enn vold. Hun fikk en snøball i hodet og stygge tilrop, men var forberedt på verre angrep. I den etterfølgende debatt fikk hun sterk kritikk, ikke minst fra muslimske kvinner. En av dem skrev således: «Ingen muslim trenger ‘frelser Sara’ for å komme seg ut av hijaben. Alle muslimske kvinner har rett til å ta dette valget selv.» Også andre kritiserte Sara Azmeh Rasmussen for manglende respekt og for å spre uro. Hun svarte disse slik:

«Hvis kravet om respekt og toleranse blir tolket i en slik retning at Islam blir immunisert mot saklig kritikk, vil dette føre til alvorlige konsekvenser som først og fremst vil ramme muslimer. Respekt er heller ikke ensbetydende med ukritisk å akseptere den andres syn. Det ligger faktisk genuin respekt i å utfordre. Det viser at man stoler på motpartens intelligens, styrke og fornuft.»

Norske intellektuelle har også fått merke Saras klo, særlig de på venstresiden som romantiserer og forsvarer sløret, men ellers anser seg som sterke tilhengere av feministisk frihetskamp. Hun kaller dem kulturrelativister. Blant andre Magnus Marsdal og Thomas Hylland Eriksen har fått gjennomgå. Hun skriver i en kommentar til førstnevntes slørforsvar:

«Argumentasjonen er symptomatisk for en politisert kulturelite som relativiserer det liberale samfunns grunnverdier. Den underlige alliansen mellom antatt liberale stemmer og totalitære og konservative krefter slutter ikke å forbause meg. I sitt bidrag i debatten om slør relativiserer Marsdal fornuft, kritisk tenkning og menneskerettighetene, og likestiller helt ukritisk den islamske kvinnedrakten med det kristne korset.»

Sara Azmeh Rasmussen har aksjonert for mer enn fjerning av slør. Under et debattmøte i 2007 opplevet hun at nestleder i Islamsk Råd gjentatte ganger nektet å ta avstand fra dødsstraff for homofili. Dette ble et tilbakevendende tema for dagens prisvinner, og det førte til at hun i februar 2011 satte seg ned utenfor lokalene til Islamsk Råd med en plakat med påskriften: «Frihet og verdighet for homofile og transpersoner». Hun uttalte i den forbindelse at hun ville sitte der til rådet utvetydig tar avstand fra dødsstraff for homofile. Hun ble sittende med sin stille protest i fem kalde vinterdager og møtte spott og latterliggjøring, men noen sikker avstandtagen fikk hun ikke, selv om hun merket en forsiktig bevegelse i riktig retning. Noen måneder senere fikk Sara slippe inn på kontoret til generalsekretæren i Islamsk Råd, og hun fikk endog besøke moskeen. Aksjonen har da ført til noe, om enn det kan være en lang vei til målet. Hun venter fortsatt på at Islamsk Råd utvetydig og klart tar avstand fra dødsstraff for homofile.

Men Sara Azmeh Rasmussen har også engasjert seg på helt andre områder, enkelte ganger til stor overraskelse for dem som trodde at de hadde henne vel «plassert» i en bås.

I 2007 kommenterte hun den vedvarende uroen innerst i Middelhavet:

«Kast din vrede over oss arabere og muslimer som selv er best på å undertrykke våre egne. Hold oss like ansvarlige som Israel for ustabiliteten i Midtøsten og for at en fredelig løsning på Israel-Palestinakonflikten er blitt fjernere og fjernere.»

Mye kan tyde på at denne sterke oppfordringen var en forberedelse til et engasjement mot antisemittisme, som lenge hadde ulmet i henne. I en artikkel fra 2010 beskrev hun således hvordan hun lenge hadde gått og grunnet på et offentlig oppgjør med sin antisemittiske fortid. Som ung student hadde Sara leflet med høyreekstremisme og sterkt antisemittiske krefter i sitt hjemland. I denne artikkelen gikk hun i alle fall så langt som til å skrive følgende:

«I den arabiske og muslimske kollektive bevisstheten har jøder nå, både i den religiøse og den politiske apokalypsen, inntatt rollen det onde som skal bekjempes og elimineres. De er tilhengere av en falsk religion som må vike for det sanne budskapet representert ved islam. De er en kreftsvulst på bakken som splitter den arabiske nasjonen og truer dens eksistens.»

Like i forveien hadde hun reagert kraftig på en sterkt antisemittisk bok som lå for salg i en Oslo-moské. Hun gikk ut med at innholdet er like ille som Hitlers antisemittisme. Og så sent som mandag kveld i denne uken deltok Sara i en debatt på Litteraturhuset om nettopp antisemittismen i vår tid.

Prisvinneren overrasket neppe mindre i debatten om hvorvidt homofile par bør ha adgang til å skaffe seg barn ved surrogati. Hun pekte på flere dilemmaer som det tas for lett på i debatten. Hun skrev i fjor høst dette:

«Man kan få inntrykk av at vi som mener at biologisk opphav har en vesentlig betydning for identiteten, ikke forstår rekkevidden av nye bioteknologiske metoder i reproduksjonsfeltet. Av de mest radikale homofile og feminister blir vi parkert i kategorien reaksjonære. Men et liberalt verdisyn lar seg fint kombinere med å ha bakkekontakt. Å nekte for at surrogati og kunstig befruktning reiser vanskelige etiske spørsmål er derimot å gjøre seg blind for virkeligheten.»

Saras intervensjon i dette spørsmålet har kanskje en forbindelseslinje til hennes forsvar av barnevernet, som nylig ble angrepet av Nina Witoszek i Aftenposten. Det hviler en tyngde av livserfaring og verdirefleksjon over disse linjer fra vår prisvinner:

«Det er nemlig ikke bare polske arbeidere og irakske flyktninger som blir utredet av barnevernet. Klienten kan like gjerne være deg, den etnisk-norsk fra middelklassen. Det kan også være en profilert skribent i Aftenposten. Jeg var klienten. Jeg måtte møte opp på et barnevernskontor. Til tross for at jeg anså meg selv som opplyst og ville det beste for barna mine endog på bekostning av meg selv, var den dagen et av de største nederlagene i hele mitt liv. Jeg kunne ha valgt å rope høyt at jeg ble fullstendig misforstått, gå til de største avisene, og sammen med kulturrelativister forsvare min måte å gjøre det på, si at jeg var den beste moren for mine to barn. Uansett! Jeg var faktisk ikke det. Ikke da. Ikke før jeg fikk enorm støtte av et barnevernsapparat og langvarig kontakt med en saksbehandler som viste omsorg både for barn og foreldre.». 

Slik kunne vi vandre videre i Sara Azmeh Rasmussens vektige og reflekterte, men også provoserende, bidrag til norsk samfunnsdebatt. Det er neppe nødvendig for å begrunne denne pristildelingen. Jeg vil likevel avslutte med en visitt til den meningsutveksling som har fulgt i kjølvannet av fjorårssommerens rystende tragedie. I slutten av august i fjor publiserte vår prisvinner en artikkel med tittelen «Politisert nestekjærlighet». Her skriver hun:

«Den siviliserte responsen på primitiv ondskap har gitt oss grunnlag til økt stolthet over å tilhøre dette unike landet. Men det som i krisesammenheng er roseverdig, og i sorgtaler er en selvfølge, er ikke nødvendigvis heldig i alle sammenhenger.»

Så følger denne våkne observasjonen:

«Man skal lete veldig lenge i dette vesle landet etter organisasjoner og individer som vedgår at de ikke er tilhengere av liberalt demokrati og forsvarere av menneskerettigheter. Vi er alle demokrater, humanister og antirasister. Men når disse fine attributtene, som vi smykker oss med, tar en konkret form, og blir til prinsipp- og arbeidsprogrammer, ulike uttalelser, støtteerklæringer og fordømmelser, prosjekter og fokusområder, får vi øye på den politiserte nestekjærligheten, den selektive humanismen og den enøyde antirasismen.»

Deretter gyver hun løs på Antirasistisk Senter, der «fokuset» alltid er «rettet mot rasisme som rammer muslimer spesifikt, og innvandrere med ikke-vestlig bakgrunn generelt». Like hard medfart får Dagbladets Marte Michelet, som kort etter tragedien skrev: «Vi skal lære å ta vare på og beskytte muslimene, vi skal slutte rekkene.» Og Sara fortsetter:

«Det som glemmes, eller helst ignoreres, er at det fantes like mye ondskap og hat i terrorplanene til den islamske jihadisten […] som i julerushet, for bare et halvt år siden, gikk mot folkefylte sentre i Stockholm med ti bomber hektet rundt livet.»

Og hun slår deretter fyndig fast: «Med fare for å bli oppfattet som kald og kynisk, melder jeg meg herved ut av de store kjærlighetsprosjektene.»

Alle forstår at det er en modig, uavhengig og utforutsigbar skribent som er årets prisvinner. Hun slår i ulike retninger. Flere av Fritt Ords tidligere prisvinnere har fått gjennomgå i offentlig debatt. Det har også maktpersoner som nåværende utenriksminister, for uttalelser han er kommet med om den pågående konflikten i Sara Azmeh Rasmussens første hjemland. Ingen skal i så måte føle seg trygge.

Når jeg nylig har brukt tid på å lese hennes artikler og debattinnlegg fra de senere år, slår det meg at hun brenner for sakene hun tar opp. Intet ved skrivemåten, temavalg eller opptreden i offentligheten tyder på at hun søker personlig publisitet, langt mindre popularitet. Selveksponering, som vel ikke er et ukjent fenomen i vår tid, heller ikke i intellektuelle kretser, synes henne fremmed. Jeg tror henne når hun et sted uttaler at hun egentlig skyr rampelyset. Men heldigvis ikke så sterkt at hun brenner inne med viktige refleksjoner og provokasjoner. Det takker vi henne for, og det priser vi henne for.

Gratulerer, Sara Azmeh Rasmussen, med Fritt Ords pris for 2012!

The Fritt Ord Foundation, The New York Review of Books Foundation and the Russian online journal of politics and culture Colta.ru invite the public to the international conference ‘Russia Under Putin’ on Thursday, 29 November 2018 at Fritt Ord, Uranienborgveien 2, Oslo.

To register your attendance, please e-mail: russiaunderputin@frittord.no

Poetry reading with the Russian poets Lev Rubinstein, Kirill Medvedev and Maria Stepanova. Moderation by Sasha Dugdale. The event will take place at Litteraturhuset / The Oslo House of Literature, on Thursday 29 November at 9 p.m.

Hosted by The Fritt Ord Foundation, The New York Review of Books Foundation and the Russian online journal Colta.Ru.

The Fritt Ord Foundation, The New York Review of Books Foundation, the Russian online journal of politics and culture Colta.ru and Oslo Documentary Cinema invite the public to a joint pop-up exhibition and film screening exploring contemporary Russia.